Utskrift

Etter tapet ved Phillippi, så fikk vi vite at Oberst Posterfields (CSA) styrker dro seg tilbake i hui og hast fra byen mot passene ved Rich Mountains sør i staten.

Sørstatsadministrasjonen ble forferdet over hva som hadde skjedd, og visste nå neste mål for Unionstyrken måtte bli å ta i besittelse fjellpassene ved Laurel Mountain og Rich Mountains. Disse passene var vitale for å kontrollere den vestre delen av staten.

Sørstatstyrkene som befant seg ved Laurel Mountain og Rich Mountains var av et annet kaliber enn de Porterfield hadde. Her var det begge steder gjort grundige forberedelser med enorme fortifikasjoner med graver og voller for både soldater og artilleri. Enhver som hadde tenkt et frontalangrep her, måtte regne med enorme tap.

Laurel Mountain og Rich Mountains var to fjellkjeder som lå etter hverandre som perler på ei snor retning nord/sør.

Laurel Mountain var den nordre delen, og her var det mesteparten av sørstatstyrken plassert. Disse var under Brigader General Robert S. Garnetts kommando. Garnetts styrke bestod av infanteri fra Georgia (1te), Virginia (9de Bataljon, 20de, 23de, 31te, 37de), samt kavaleri (Pittsylvania, Charlotte, Greenbrier, Bath, Rockbridge) og Danvilles Artilleri. Tilsammen var dette ca 3.500 mann i gode forsvarsstillinger.

Rich Mountains var den søndre delen av fjellkjeden, og her hadde Garnett plassert ca 1.000 mann under Oberst John Pegram.

Den kommende angripende part var igjen Morris med styrker fra Indiana (7de), Ohio (6te, 15de, 16de ), [West] Virginia (1te, 2re),samt 1te Ohio Lette Artilleri. Tilsammen utgjorde dette ca 4.000 mann.

Major General George B. McClellan var øverstkommanderende for hele styrken, og planen hans var genial da hans objektiv var å flankere hele rebellstyrken og fange alle inn i byen Beverly som lå bakom fjellkjeden. Planen var at Morris skulle ved flere manøvre holde styrken til Garnett ved Laurel Mountain, mens han gikk til angrep ved Rich Mountains. Til disposisjon hadde han en styrke under Rosencrans som telte 5.000 mann.

Nå trodde Major General George B. McClellan at han stod ovenfor en styrke på 9.000 mann ved Rich Mountains, men lite visste han om rebellenes disposisjoner, og at han skulle slå til på det eneste svake punkt hos sørstatshæren.

Brigader General Robert S. Garnett og Oberst Pegram hadde blitt forsikret om fra lokale folk at å flankere styrken ved Rich Mountains var ensbetydende med selvmord. Oberst Pegram var ikke helt overbevist om akkurat dette, så han posterte en styrke ikke så langt unna toppen på fjellet. Stedet de okkuperte var torpet til familien Hart. Det ikke denne styrken visste, var at familien var pro-unionister. Dette skulle bli fatalt for hele sørstathæren etterhvert.

Den 7.juli begav Morris seg mot Garnetts styrker ved Laurel Mountain, og gikk til små angrep på disse for å holde Garnett "på plass" som avtalt. Disse angrep holdt Morris på med til og med 11.juli. Da han hørte kraftige bombardement i det fjerne visste han at Major General George B. McClellan holdt planen, og intensiverte sine angrep på Garnett.

Visst var Major General George B. McClellan på plass og i rute. Problemet for McClellan var at han oppdaget det virkelig var selvmord å gå til et frontalangrep på styrken ved foten av Rich Mountains.

Ut fra intet dukket plutselig en 18-år gammel gutt i leieren, og hans navn var David Hart. Han tilbød sine topografiske tjenester for McClellan og hans kommanderende Rosencrans. Han ble forhørt av Rosencrans, og ut av dette kunne unge Hart fortelle om en passasje som var ubevoktet av rebellene, og som gav de passasje til både familiens torp og selve leieren til sørstatsstyrken som lå på baksiden av Rich Mountains.

Rosencrans diskuterte det hele med McClellan, og en plan ble lagt og godtatt av McClellan. Planen gikk ut på at Rosencrans skulle ta med seg 1.900 mann og gjøre et angrep på styrken ved torpet til Harts familien. Deretter forsette med et angrep på selve leieren til Pegram. Når dette ble iverksatt skulle McClellan iverksette direkte angrep på passasjen ved foten av fjellet.

Nå var soldatene til Pegram litt vassere enn det Porterfields hadde vært ved Phillippi, så forpostene han hadde satt ut fant fort ut at noe var i gjære på sørsiden, da en mengde lyder av økser og sager ikke var å ta feil av.

Kaptein Higginbotham som hadde kommandoen rundt leieren til styrken sendte flere meldinger til Pegram om det som skjedde på sørsiden av fjellkjeden. Problemet for Pegram var at han var lite populær blandt sine egene menn, og i rekken av hendelser i dette miljøet, var nå at Pegram ba Higginbotham å "passe sine egne saker". Dette la grunnlaget for at Rosencrans kunne jobbe uforhindret til han nådde toppen av Rich Mountains.

På familien Harts lille torp var Kaptein Julius A. De Lagnel med 310 mann og en kanon. Kapteinen hadde forberedt seg på et eventuelt angrep fra nordøst. Kl 1430 på ettermiddagen hadde Rosencrans nådd passet der torpet til Hart lå, og tok forposten til De Lagnel helt uforbredt og satte disse ut av spill.

Kaptein Julius A. De Lagnel med sine menn måtte i hui og hast ta en helomvending for å møte angrepet til Rosencrans. De klarte å holde stillingen gjennom flere angrep takket være kanonen de var i besittelse av. Etter to timers kamp besluttet Rosencrans at nå var det var nok, og tok personlig kommandoen for et frontalangrep med 3 regimenter mot denne lille styrken.

Imens dette pågikk, satt McClellan å ventet på Rosencrans angrep på Pegram på andre siden av passet. Pegram oppdaget for sent situasjonen til De Langel for å sende forsterkninger til ham tidnok. Da Pegram endelig fikk sendt tropper, var det for sent. De Lagnels styrke var allerede tatt av Rosencrans styrker.

Nå var det Unionstyrkene som skulle knudre det til for seg, da Rosencrans bestemte seg for å vente med angrepet på leieren til Pegram til neste morgen. McClellan trodde Rosencrans hadde feilet, så han trakk seg tilbake til nærmeste bosetting.

De neste to dager skulle bringe forvirring i både den ene og den andre hæren. Rosencrans entret leieren til Pegram dagen etter, og der oppdaget han at Pegram hadde gjort retrett. Det var kun syke og sårede som var blitt igjen.

McClellan fikk beskjed om seieren, og rykket sin styrke gjennom passet til Beverly.

Ved Laurel Mountain fikk Garnett vite om det tapte slaget 4 mil lengre sør, og visste momentant hans retrettvei var åpen for Unionstyrkene. Han satte med en gang forberedelser for sin egen retrett. Forposter ble utplassert i og rundt leieren, og bål og telt ble stående mens styrken dro seg sakte men sikkert nordøstover på baksiden av Laurel Mountain. Morris ble tatt på senga, for han oppdaget ikke manøveren før dagen etter, og da var fuglen fløyet.

Pegram fikk fler problemer den 12.juli, da deler av hans forparti ble borte for hovedstyrken. Grunnen var ganske enkel, forpartiet hadde tatt veien sørover,mens Pegram tok veien nordøstover. Ca 1 mil fra byen Leadsville, der Garnetts styrker hadde passet 12 timer før, gjorde nå Pegram en stopp. Han fikk nå vite Garnett hadde gjort retrett, og ble ganske så forvirret over situasjonen som hadde oppstått.

Igjen oppstod det krangel mellom ham og sine offiserer om hva de skulle gjøre. Hans undersåtter ville fortsette nordover, men Pegram visste ingenting om Unionstyrkenes posisjoner, så han besluttet å snu og vende sørover igjen. Styrken hans var veldig trøtte og slitene, og med lite mat anså han situasjonen for håpløs å fortsette.

McClellan og hans kommanderende Rosencrans ble en smule overrasket på morgenen den 13.juli, da Pergam og 554 av hans menn dukket opp i Beverly og overgav seg.

Ved Laurel Mountain tok Morris opp jakten på Garnett den 12.juli, og det skulle vise seg å være lett å følge sporene styrken, da regn satte inn og etterlot tydlige spor hvilken retning de hadde tatt. Det skulle ta mindre enn en halv dag før Morris tok igjen baktroppen til Garnett ved Carricks Ford ved 12-tiden den 13.juli, og en intens kamp begynte mellom unionstyrkene og sørstatskarpskyttere som ble lagt igjen for å dekke retretten. Garnett tok personlig kommando over sine skarpskyttere, og ble drept under denne konfrontasjonen med unionstyrkene. Deler av Garnetts styrke ble tatt til fange og store deler av utstyr og forsyninger ble konfiskert av unionen, mens resten av sørstatsstyrken hastet seg gjennom villmarken over grensen til Virginia for å komme seg i sikkerhet.


Slaget ved Rich Mountains var over med overveldende seier for Unionen. Igjen var avisene i nord fylt med fete overskrifter over bravadene til sine tapre sønner.

Problemet for Unionstyrkene var at det var på kun lykketreff det hele hadde utviklet seg til deres favør.

Det er innlysende resultatet hadde blitt noe annet hadde det ikke vært for den unge David Harts opplysninger. Slaget ved Rich Mountains hadde blitt til en stillingskrig som hadde vart flere uker om ikke måneder.

Nå var krigen på vei til å snu for Unionen, for neste slag skulle sette dagsorden og utfall for det neste året, nemlig Slaget ved Bull Run....