Utskrift

Toget som tøffet ut fra Springfield stasjon den 11.februar 1861 hadde en spesiell passasjer denne dagen, og det hadde samlet seg en stor mengde mennesker for å se denne passasjeren vel av sted. Passasjerern stod på enden av toget og løftet sin hatt for en siste hilsen til massen. Lite visste han og mengden av mennesker at det skulle gå mange år før de kunne se hverandre i øynene igjen. En sørghet var trukket over hans sinn, for han hadde hatt mange fine og hyggelige år i denne byen. Han skyldte byen og dens mennesker mye for den fremgang han hadde oppnådd. Men nå var det andre og viktige oppgaver som ventet i horisonten, for han hadde nylig blitt valgt til å bli landets øverste leder.

Hans navn var Abraham Lincoln, nylig valgt President av De Forende Stater av Amerika... .

Han hadde mye å tenke på på veien, for staten Sør- Carolina hadde sendt inn sin utmelding av Unionen i desember året før og flere hadde meldt seg ut i januar. På veien til Washington måtte den nyvalgte presidenten stoppe og holde taler for massen som hadde valgt ham. De fleste spørsmål var om Unionen og statene som hadde meldt seg ut: " Kunne Unionen bevares ? ". Lincoln prøvde etter beste evne å berolige menneskene med sine taler, og klarte på en måte å overbevise dem at alt skulle tilbake til det normale. Selv hadde han troen, men det så ganske mørkt ut.

I Washington satt den avtroppende President Buchanan og tvinnet sine sine fingre. Han var oppgitt over hva som hadde skjedd den siste tiden, og særlig var situasjonen i Charlston Harbor prekær. Skudd hadde allerede blitt avfyrt mot transportskipet "Star of the West" som hadde med seg tropper og proviant til det nesten ferdigbygde fortet Sumter. Heldigvis bommet kadettene fra militærakademiet Citadel i Charlston med skuddene sine fra Morris Island, og det takket være en snarrådig kaptein på transportskipet som innså at skipet ville bli senket før det nådde fortet. 
Dette skjedde den 9.januar, så tiden hadde blitt over 1 måned eldre og den hadde virkelig begynt å renne ut for President Buchanan på mer enn èn måte.

 

Dette var en overgangstid mellom to presidenter, og flere sørstater var på vei til melde seg ut èn etter èn etter Lincolns seier. Samme dag som "Star of the West" prøvde å nå Sumter, meldte Mississippi seg ut av Unionen, den 10.jan var det Floridas tur, 11.jan var dagen for Alabama, 19.jan Georgia, 26.jan Louisiana og den 1.feb kastet Texas sin lot.

Buchanan måtte gjøre noe før hele Unionen raknet, og han ville samle alle stater til en ny konstitusjonell samling à la hva de hadde hatt 1776. Han la dette frem for Lincoln, men den påtroppende president avviste forslaget. Dette resulterte i at Buchanans sørstatsmedlemmer i kabinettet søkte avskjed. Resultatet ble dannelsen av Konføderasjonen den 4.februar, og Jefferson Davis ble valgt til President den 9.februar.

Buchanans reaksjon på dette ble at han hanket han inn nye kabinett-medlemmer med unionsympatier, og lanserte et 4 punks program for Kongressen. Dette programmet lød som følger:

1. Oppnevne en skatteoppkrever for å innhente føderale avgifter og lover i Charlston, SC.
2. Å kalle inn større styrker til Hæren og Marinen.
3. Å kalle inn til en ny konstitusjonell forsamling.
4. Å ikke provosere i handling noe som kunne forløse en krig.

Programmet ble nedstemt i Kongressen på bakgrunn av taktikk fra Republikanerne om hvem som kunne innhøste æren hvis det kunne la seg gjøre å legge frem det samme etter hans avgang. Buchanan klarte i allefall å holde 8 slavestater inne i Unionen på bakgrunn av dette før hans avgang.
Beviset for nedstemmingen kom i Lincolns innsettingstale den 4 mars, der det samme ble proklamert, om enn mer imøtekommende enn hva Buchanan hadde lagt frem. Konføderasjonen i sør skjønte de måtte handle fort for å trekke disse 8 slavestatene inn i Konføderasjonen.

Note:
I ettertid har Republikanere med andre prøvd å finne en syndebukk for at krigen ble den det ble, og i Buchanan ble syndebukken personifisert. På sett og vis var Buchanan en smule naiv som i det hele trodde på å opprettholde Konstitusjonen som den var. Helt siden 1776 hadde det pågått kompromisser omkring slavehandel og slaveriet. Buchanan førte dette videre under sin administrasjon, og innså ikke forandringene som skjedde rundt ham i de siste 10 år før og under hans regjeringstid. Kompromissenes tid var kommet til sin slutt... 

Fra Sør-Carolinas utmelding den 20.desember 1860 til 12.april `61 hadde det blitt ført en skyggepolitikk både fra politikerne og de forskjellige militære forband rundt om i USA og nå i CSA.

Ettersom de forskjellige statene meldte seg ut tok de beslag i føderale depoer, fort og skip som lå innunder deres statlige områder. I de fleste tilfeller gikk dette fredelig for seg, for det var som regel mennesker fra disse statene som var i besittelse av disse fra før. På steder der det fantes soldater fra nordstatene ble disse bare sendt hjem uten noe som helst av konflikter av noen slag. På plasser der det var overvektig antall føderale offiserer og soldater fra nordstatene, kom det til stillstand mellom partene. Et sted der dette skjedde, var på Fort Sumter i munningen av Charlston havn.

Charlston var før krigen en viktig havn i USA, både handelsmessig og militært. Rundt byen og havnen var det to ferdige fort og et som var nesten ferdigbygd. Major Robert Anderson var kommanderende offiser i havnen og hadde ansvaret for alle tre fortene. Han var en svoren Unionstilhenger, og følte det som en plikt å opprettholde herredømmet over føderal eiendom og ikke la dette bli "overført" til den nylige selvstendige staten Sør- Carolina.

NOTE
Charlston er den dag i dag en viktig havn i USA, særlig når det gjelder import og eksport av varer via sjøveien.

Da utmeldingen kom den 20.desember 1860 kom Anderson i et lite dilemma, for han hadde ikke soldater nok til å besette alle tre fortene. Han måtte ta en beslutning om hvilket av fortene han skulle besette. De to gamle fortene lå på fastlandet, og han anså dette som en trussel hvis det skulle bli konfrontasjoner. Så han bestemte seg for å besette det nesten ferdigbygde fortet Sumter med sine 80 mann han hadde disponibelt. 
Fortet lå også ca 5 km fra selve havnen, og overflyttingen skjedde i ly av natten den 26.desember for å unngå konfrontasjoner. Sør-Carolinas egne styrker var under oppbygging, så det ble en overraskelse for dem å oppdage at Fort Sumter var besatt.

Tiden mellom 20.desember 1860 til 12.april 1861 ble også en diplomatisk drakamp mellom guvernøren for Sør - Carolina, Kongressen til Konføderasjonen mot President Buchanan og Lincoln. Mellom 4.februar og 3.mars sendte Konføderasjonen emmisærer til Washington for å løse krisen omkring fort som føderasjonen kontrollerte i de utmeldte statene. 

Det var kun 4 fort som var igjen på føderale hender:

1. Fort Tyler, Key West, FL
2. Fort Pierce, Pensacola Bay, FL
3. Fort Jefferson, Pensacola Bay,FL
3. Fort Sumter, Charlston, SC

Under samtalene med President Buchanan kom de til en indirekte status quo om Fort Sumter, og en informell våpenhvile omkring fortene Tyler, Pierce og Jefferson med staten Florida. Situasjonen var fryst på dette punktet.

Alle ventet nå på at Lincoln skulle ta over og innsettes. 
Dette skjedde den 4.mars 1861.

I sin tale til folket opponerte han mot utmelding av Unionen, og gav mellom linjene en indikasjon om å ikke overgi noen av fortene. I dagene etterpå innså han at han kanskje hadde vært litt for bastant, og hadde seriøse tanker om overgi Fort Sumter. Det var flere rundt ham som mente det ene og det andre om akkurat det.

Hans kolleger i partiet mente han skulle beholde alle fortene, mens de militære gikk for å overgi fortene på bakgrunn av den politiske situasjon.

Lincoln gikk for den politiske fløyens valg om å beholde alle fortene, og gav ordre om å forbrede en ekspedisjon med nye tropper og proviant til Fort Sumter. Dette skjedde den 28.mars. Situasjonen på Sumter begynte å bli prekær, så de begynte virkelig å få behov for forsyninger.

I tiden rett før hadde Lincoln sendt forsyninger på vei til Florida etter å ha vurdert situasjonen der som "mindre truende" enn slik den var i Sør-Carolina. Problemet for Lincoln var han fikk den 6.april vite om President Buchanans informelle våpenhvile med Florida, så han måtte tilbakekalle dette oppdraget.

Dette var hendelsen som trigget beslutningen om å gi klarsignal til å sende ekspedisjonen til Fort Sumter samme dag. Han sendte beskjed til Sør-Carolinas guvernør om forsyninger til Sumter var på vei, og informerte videre om at disse forsyninger ikke ville bli overlevert hvis ekspedisjonen eller Fort Sumter ble beskutt.

NOTE:
Lincoln visste om utfallet av den første ekspedisjonen, og de ble jo beskutt. Det var den ene grunnen til hans forvarsel til guvenøren. Den andre grunnen var mer politisk strategi og av taktisk art : Han hadde med et trylleslag lagt en avgjørelse om krig i hendene på Konføderasjonen. Det var nå opp til dem om hva det neste skritt skulle bli... .

Noen dager etter, den 9.apil, var det et kabinettmøte i regjeringen for Konfødersjonen om hvordan de skulle takle situasjonen. Meningene var delt her også, men de besluttet å sende kommisjonærer med et budskap om overgivelse til Fort Sumter. De var ikke ute etter å starte en krig, men de visste hvis de ikke fikk en overgivelse før forsterkningene nådde fortet, ville staten Sør-Carolina ta saken i egne hender.
Det hastet med andre ord å få en tilbakemelding.

Etter Major Anderson fikk budskapet, gav han beskjed om at hvis han ikke fikk forsyninger de nærmeste dagene måtte han overgi fortet den 15.april.

Problemet på dette tidspunket var at det var opptil kommisjonærene som kom med beskjeden å avgjøre om svaret var tilfredsstillende. 
I en slik delikat situasjon skulle ikke dette ha blitt gjort. Det var blandt disse kommisjonærene "fire-eaters" som hadde stor tyngde i beslutningen som ble tatt, så Major Anderson fikk beskjed om å overgi seg innen en time. 
Dette kunne jo ikke MajorAnderson godta, så det ble en status quo situasjon helt til en direkte melding fra President Davis kom til General Beauregard om å iverksette bombardement.

I denne døtid mellom den første meldingen og skuddene den 12.apil, forsøkte General Beauregard å overbevise Major Anderson å overgi seg. De var begge gode venner og hadde vært lærer og elev på West Point, så de kjente hverandre godt. Men denne vennlige anmodningen gikk altså ikke hjem, så den første kanonkula dundret inn i fortet kl 04.25 12.april 1861.

Artilleriduellene varte i 34 timer med over 3.500 skudd avfyrt før det ble heist et hvitt flagg over Sumter som et signal for overgivelse. Utrolig nok ble ingen soldater drept under selve striden unntatt en hest.

Det må nevnes at ekspedisjonen Lincoln sendte ankom kampområde 10 timer etter de første skudd hadde blitt avgitt, og det ligger i kortene at de snudde før de kom i større fare for å bli senket. De ankret opp utenfor kampsonen og ventet på utfallet. Major Anderson og hans menn fikk fritt leide av Beauregard, og ble hentet av et mindre skip fra ekspedisjonen for så å sette nesen nordover.

Den amerikanske borgerkrig hadde fått sin start...